Om benmargstransplantasjon        Om Foreningen        Bli medlem        Ta kontakt        Lenker

Wednesday 25. June 2003

Benmargtransplantasjonens historikk i Norge

Dr. Lorentz Brinch, 25. juni 2003

Tidligere har vi skrevet litt om benmargtransplantasjonens historikk på verdensbasis. I dette nr av "I margen" har Dr. Lorentz Brinch skrevet om benmarg/stamcelle- transplantasjoner her i landet.


Behandling med allogen stamcelletransplantasjon var basert på utførlige dyreekspermenter, der miljøet i Seattle hadde og fortsatt har en sentral plass. E. Donnall Thomas, som i mange år ledet transplantasjonsvirksomheten i Seattle, mottok Nobelprisen i 1990 for dette arbeidet på vegne av forskningsgruppen i Seattle, som startet transplantasjonsvirksomheten på menneske hos noen få pasienter fra 1969 og utover.

Før 1985, i det vi kan kalle utprøvingsperioden, ble det også gjort noen transplantasjoner i Norge. og de første utført allerede i 1976. På denne tiden ble allogen benmargstransplantasjon ansett som eksperimentell, og det var bare de aller vanskeligste pasientene som var aktuelle å transplantere. Resultatene var derfor ikke gode sett med dagens øyne.

Ved Rikshospitalet har man fra 1985 hatt et program for allogene stamcelletransplantasjoner hos barn og voksne. Det er transplantert henimot 450 pasienter så langt ved Rikshospitalet.

Fra midten av 1980-årene skjøt imidlertid virksomheten fart i utlandet og etter hvert også i Norge. Det er flere grunner for dette:

  1. Bedre blodprodukter.
  2. Bedre midler mot infeksjoner
  3. Bedre forebyggelse og be-handling av GVHD
  4. Mer kunnskap om hvilke pasienter som burde transplanteres og derved bedre resultater.

Frem til 1990 ble det bare utført transplantasjoner med familiegiver i Norge. I samarbeid med Institutt for immunologi og Det norske benmargsgiverregisteret, startet man i 1989 å søke etter givere i registrene for frivillige ubeslektede givere, og den første norske pasienten ble transplantert med marg fra en slik giver i 1990 med et meget vellykket resultat.

Siden er det blitt utført opp mot 150 transplantasjoner med ubeslektet giver ved Rikshospitalet .

Fra 1993 har man tatt i bruk stamceller mobilisert til blod, i den første perioden som ledd i et forskningsprosjekt der flere av dere var med. Denne studien viste at tiden uten benmargsfunksjon i gjennomsnitt blir kortere hos pasienter som får transplantasjon med stamceller fra blod. Dette er selvsagt en fordel for mottakeren, men en ulempe kan være at risikoen for kronisk GVH kanskje er større. På den annen side kan dette bidra til å redusere risiko for tilbakefall hos en del pasienter. Vi vurderer derfor alle pasientene individuelt med tanke på om de bør få stamceller fra blod eller benmarg.

I 1990-årene økte aktiviteten ganske raskt, dels fordi man begynte å bruke ubeslektede givere, dels fordi man gradvis økte aldersgrensen og utvidet indikasjonene på linje med andre sentra. I perioder har kapasiteten vært redusert, men vi har da alltid sørget for at pasienter der det forelå klar indikasjon for allogen stamcelletransplantasjon fikk denne behandlingen andre steder, fortrinnsvis i Sverige. Årsaken til nedsatt kapasitet har dels vært mangel på isolater, dels personalmangel, særlig på sykepleiersiden. I det nye Rikshospitalet er vi fornøyde med antall senger, og etter litt startvansker fungerer også isolatene slik de skal. Vi håper at man i fremtiden stort sett kan ha alle lege og sykepleierstillinger besatt, slik at kapasiteten kan opprettholdes.

Bearbeidet for "I Margen": Mark Sewitsky

« Tilbake

Arkiv

Våre medlemsfordeler:

Vi utgir medlemsbladet
”I Margen” fire ganger i året.
Vi kan formidle kontakt med en person som har vært gjennom samme behandling.
Vi arrangerer seminarer for medlemmer og kontaktpersoner


Sist oppdatert: 26.01.2009